1) Vi skaper et habitat for dyr, fugler, insekter og enda mindre vesner – rett utenfor døra vår
Hvis vi luker, klipper og rydder litt mindre, blir hagen raskt et bedre sted å bo for dem. Det betyr ikke at vi trenger å la skvallerkålen få helt fritt spillerom, men at vi med god samvittighet kan overse litt ugress her og der, la være å klippe ned staudene på høsten, og la løv og småkvist få ligge. Perfeksjon er sjelden ideelt for andre enn oss selv. Mer variasjon i beplantningen og flere hjemmehørende plantearter åpner for at flere vesner enn de typiske generalistene kan finne seg til rette hos oss. Lar vi for eksempel litt av plena vokse seg vill og lang, åpner vi plutselig døra for en rekke insektarter og frøspisende fugler vi normalt ikke ville fått på besøk.
2) Vi lærer oss å sette mer pris på hjemmehørende arter
Vi har vært rimelig kjappe til å stemple diverse planter som flytter uinvitert inn i hagene våre som ugress. Noen er riktignok svært invaderende, og ikke naturlig hjemmehørende, men mange har også gode og viktige egenskaper. Kanskje er de gode kilder til mat for fugler eller insekter – eller for oss? Kanskje tilbyr de livsnødvendig habitat for sommerfugllarver? Eller kanskje de gjør viktige jobber i jorda, som å bryte opp kompakt jord og mate mikroorganismer? Hvis vi aksepterer deres tilstedeværelse og lærer mer om dem i stedet for å umiddelbart luke dem vekk, kan hagene våre få et rikere artsmangfold.
3) Vi reduserer mengden kjemikaler som brukes
Gudene vet hvor mye gift som har blitt brukt – og fortsatt brukes – i den perfekte hagens navn. Alt fra en omfattende cocktail av ugressdrepende midler, til maurkverk, permetrin og andre insektsprayer. Vi har også brukt enorme mengder med kunstgjødsel (altså kjemisk framstilt plantenæring). Både bruk av gift og kunstgjødsel har hatt omfattende konsekvenser for flora og fauna, og vi gjør lurt i å fase ut disse midlene så godt det lar seg gjøre! En villere og bedre balansert hage vil ha mindre bruk for både gift og kunstgjødsel. Skadedyrpopulasjonen blir holdt bedre i sjakk av nyttedyr, og organisk bundet næring mater vekstene.
4) Vi gjenoppretter balansen i økosystemet
Problemet med å gå til krig mot én art, er de uforutsette ringvirkningene dette kan ha. Kanskje er du møkk lei av at saksedyrene gjennomhuller georginene dine? Saksedyr er rovdyr og hjelper til med å holde bestanden av for eksempel bladlus nede. Bekjemper du dem, risikerer du å få mer problemer med lus – og slik fortsetter det som en ond sirkel. Naturen finner helst en balanse, så å tillate flere "skadedyr" vil etterhvert også føre til flere nyttedyr. Bladlusa formerer seg ekstremt raskt, så det kan ta litt tid før bladlusspiserne blir mange nok, men behold roen og la det gå sin gang. Da vil du snart se at du får en eksplosjon av vakre gullvinger, blomsterfluer og marihøner. Dette gjelder dog primært hjemmehørende arter som har naturlige fiender – brunskogsneglene bør fortsatt bekjempes.
5) Vi beskytter våre ville planter og dyr
Vi kan ikke overleve uten plantene, dyrene, insektene og mikroorganismene... Det er fort gjort å glemme når vi fortviler over rosene som er fulle av lus, gråspurven som spiser opp alle plenfrøene, trosten som stikker av med ripsen, kveka som sniker seg opp gjennom enhver form for jorddekke, og grobladene som lager små dumper i plena. Jo mer mangfold og variasjon vi greier å verne om, jo tryggere er vi faktisk. Så fra et 100% egoistisk standpunkt er det uansett lurt å gi naturen mer plass. Det er uendelig mange sammenhenger og påvirkningsfaktorer som vi fortsatt ikke aner noe om. Ringvirkningene i naturen er så omfattende at å late som om vi har nogenlunde oversikt er å lure oss selv. Vi kan ikke trygt fjerne en art og vite helt sikkert at det går bra. Og hvem vet hvilken plante det plutselig viser seg at vi kan bruke til å behandle en livstruende sykdom? Det hadde vært innmari kjipt om vi allerede hadde utryddet den fordi vi antok at den ikke var så veldig viktig..!
// AS