Eplets opprinnelse

Vi venter i spenning på at vintereplene skal bli klare. Men visste du at det er bjørner vi kan takke for at eplene er så gode?

Eplets historie er lang. Vi vet at eplet var godt kjent i Sør-Europa for over to tusen år siden da det finnes malerier fra den tiden som viser store, røde frukter. Og i 2017 ble det auksjonert bort et to tusen år gammelt forsteinet eple fra Pompeii (prisen lå på cirka 6000 kroner). Arkeologiske utgravninger har funnet eplefrø som er betraktelig eldre enn dette også. Etter all sannsynlighet har faktisk folk i Europa og Vest-Asia plukket epler i mer enn 10 000 år!

Men historien begynner egentlig mye tidligere, nord i Kina i et område som heter Tian Shan – eller "himmelfjellene". Tian Shan er en serie fjellkjeder som ble en slags oase under siste istid. Hit nådde aldri isen, takket være monsunregn og varme fra Det indiske hav, og derfor klarte forfedrene til mange av de plantene og dyrene vi kjenner i dag seg godt der. På et eller annet tidspunkt kom det noen frø til Tian Shan, sannsynligvis luftveien via fugler, som skulle vokse opp til å bli eplets forfedre.

Disse ville eplene var svært bitre og på størrelse med druer. Heldigvis for oss kom det også brunbjørner til Tian Shan. Fjellsidene der, med sine mange huler, var det perfekte habitat for dem. Nålevende bjørner liker ting som smaker søtt og er veldig glade i å spise frukt. De har også en tendens til å velge ut de største fruktene, og det er nærliggende å tro at urbjørnene utviste tilsvarende adferd og preferanser.

At akkurat bjørnen viste seg å være en perfekt match for eplet, skyldtes også at kjevene deres ikke egner seg spesielt godt til å tygge epler. Frøene tar derfor sjelden skade av å bli spist. Samtidig må selve eplekjernen bli åpnet, hvis ikke klarer ikke frøene å spire. Små epler ble spist hele, og eplekjernen gikk tvers gjennom bjørnen. Større epler ble derimot nogenlunde halvtygd – som regel nok til at kjernen gikk i stykker og frøene løsnet. Frøene passerte så uskadet gjennom bjørnens tarmer, før de landet i en perfekt dose gjødsel i andre enden. Det var dermed flere grunner til at det lønte seg å være et tre som produserte store epler. De største og søteste eplene fikk flest muligheter til å spre frøene sine, og over et par millioner år med bjørneseleksjon gikk eplene fra å ligne på sure bær til å se ut som dagens villepler.

Men hvordan kom eplene vi kjenner i dag til oss? Genetiske undersøkelser har vist at dagens eplesorter er krysninger av minst fire forskjellige typer villeple. Sannsynligvis var det via Silkeveien disse eplesortene møttes. Igjen er det arkeologiske undersøkelser som kan fortelle oss om hvordan dette skjedde. Bevarte frø fra funnsteder over hele Eurasia vitner om at oldtidens handelsreisende brakte med seg frukttrær dit de dro. Frø fra ulike villeplepopulasjoner ble plantet i nærheten av hverandre, og så gjorde bier og andre pollinatorer resten av jobben. Avkommet fikk enda større frukter, noe som er et vanlig resultat av hybridisering.

Menneskene la selvfølgelig merke til dette, og sørget for å videreføre disse egenskapene via poding! Akkurat når vi oppdaget at frukttrær kunne podes vites ikke, men at teknikken er flere tusen år gammel er vi sikre på, takket være skriftlige kilder – Bibelen inkludert.

Så slik ble altså dagens epler til. Ikke gjennom selektivt avlsarbeid og frøsanking som man kanskje skulle tro, men bokstavelig talt gjennom bjørner, via hybridisering, til poding.


// AS

Relaterte artikler

Få flott frukt og bær i hagen - uten skurv og sopp

Hvordan få lekre frukt og bær i hagen - uten epleskurv og annen muggsopp? Vi gir deg tips om hvordan du enkelt får det til - uten bruk av kjem...

Lusekur i hagen

Mange av plantene våre har fått lus i år. Det lever vi greit med, men vi vil ha kontrollen. Den har vi tatt med saks, grønnsåpe o...

Slik bruker du Microferm

Microferm, EM-1 (Effektive mikroorganismer) i flytende form, kan brukes til så mangt. I det siste har jeg brukt det både til vasking, forebygging av...